• Utskrift
  • Print

Øvre Anárjohka nasjonalpark

Øvre Anárjohka nasjonalpark
I ødemarkas favntak

Innerst på Finnmarksvidda ligger kanskje Norges mest utilgjengelige nasjonalpark, Øvre Anárjohka nasjonalpark. I disse store ødemarkene med myggen summende rundt ørene kan du føle evighetens langsomme åndedrag.

Nasjonalparken er et flatt platå med en rekke avrundede høyder. Myr, vann og skogløs vidde utgjør halvparten av parkens areal, men her er også store arealer med furu- og bjørkeskog. Den vestre delen av parken ligger høyere enn den østlige, så her er det mer fjell og myr. I alt er det over 700 vann i nasjonalparken, og mange starter sin ferd mot havet langt inne på vidda. Ved Anárjohkas øvre kilder ligger parkens største vann, nemlig Gavdnjajávri. Et spesielt trekk ved nasjonalparken er de såkalte palsmyrene, det vil si myrer med kjerner av is. 



Jaktfalken hekker gjerne i elvedalene i Øvre Anárjohka. Foto: Tom Schandy.

Overveldende ensomhetsfølelse

Anárjohka nasjonalpark har ingen tilrettelegging for besøkende, ingen merkede stier eller turisthytter. Her inne må du klare deg på egenhånd, langt fra sivilisasjonen. Det betyr at du må være godt utstyrt, også psykisk. Ja, i disse enorme ødemarkene kan faktisk stillheten og ødemarksfølelsen nesten være ubehagelig påtrengende. Ensomhetsfølelse kombinert med blodsugende mygg er ikke akkurat noen god kombinasjon, og mange føler derfor at ødemarkas favntak er ekstra sterk her inne. Professor Leif Ryvarden skriver for eksempel i sin bok om Norges nasjonalparker at det ikke er noe sted han har følt evighetens langsomme åndedrett mer enn her inne. Det er en følelse vi som forfattere også kan skrive under på, etter å ha tilbrakt ei uke i telt under Ulvefossen øst i nasjonalparken.
  Ulvefossen er for øvrig et av de mest kjent landemerkene i nasjonalparken. Den er bare 15 meter høy og har sitt faste fossekallpar. Faktisk går det an å stake seg helt opp til Ulvefossen med elvebåt.

Selskap i villmarka

Trives man i eget selskap, er selvsagt Øvre Anárjohka nasjonalpark en storslått nasjonalpark. Tanken på at du er alene i villmarka gir er en helt spesiell opplevelse. Kanskje finner du et jaktfalkreir i en elvedal, et lappmeisreir i en gammel trestokk eller får besøk av en av de mange lavskrikene som stortrives i de vidstrakte furuskogene. Inne på vidda er hekkende sangsvaner et vanlig syn, samt ender som kvinand, havelle, krikkand, svartand og sjøorre. På myrene kan du finne vadefugler som grønnstilk, rødstilk, småspove, lappspove, sotsnipe og kvartbekkasin. De tre sistnevnte artene er typisk østlige arter som stort sett bare hekker i Øst-Finnmark.
   Er du glad i å fiske, er Anárjohka et funn. Mange villmarksfrelste fiskere leier i dag sjøfly og lander like ved nasjonalparkgrensen og tar seg inn til parken på den måten. Fra naturvernsynspunkt er imidlertid en slik amerikansk praksis betenkelig, så vi anbefaler i stedet å ta seg inn i nasjonalparken ved hjelp av apostelens hester. Oppakningen blir stor på en slik tur, men trøsten er at fisket er godt. I elvene er harr vanlig, på vidda ørret. En og annen slugger av gjedde finnes også i hølene under fossene, og laksen går faktisk flere titalls kilometer oppover elva Anárjohka og kan fiskes så langt inne i nasjonalparken som Ulvefossen.
   Av pattedyr forekommer bjørn i nasjonalparken, og det er også registrert hi her inne. Dyrene er en del av den store norsk-finske stammen som vandrer over grensen. Jerven er bare streifdyr, mens elgen er vanlig. En rekke smågangere finnes i parken, som for eksempel lemen, markmus, fjellrotte og vånd. En karakterart for parken er den typiske sibirarten rødmus.
  Plantelivet har også sterke innslag fra Sibir. Her vokser storveronika, sibirturt, finnmarksfrøstjerne, russefrøstjerne og lappflokk, og på fuktige steder kan man finne lappsoleie, dvergmaigull og brannmyrull.



Lappmeisen trives i nasjonalparken. Foto: Tom Schandy.

Gullgravere

Mer uventet kanskje er det at nasjonalparken også har forekomster av gull. Ja, det har vært et aldri så lite Klondyke i disse øde områdene. Allerede i 1735 besøkte gullgravere vidda, men det tok mer enn 130 år før noen fant gull i disse områdene. Dette førte til et virkelig gullrush i Finnmark, og det ble funnet gull i sanden langs de fleste elvene i fylket. Nasjonalparken var ikke noe unntak, og gullgraving i større skala foregikk i det såkalte Baltos felt ved Skiehccanjohka, en mil ovenfor samløpet med Anárjohka. Ingen av gullgraverne ble spesielt rike. Belønningen sto dessverre ikke i forhold til alt slitet man måtte gjennom for å finne noen gram gullstøv i elvesanden.


 
Fakta

Øvre Anárjohka nasjonalpark omfatter 1 414 km2 og ligger sørøst på Finnmarksvidda.

Attraksjoner:
Ødemarka
Rikt fugleliv
Sjeldne planter
Godt fiske
Ulvefossen

Kart:
Enkeltkart til hovedkartserien Norge 1: 50 000.

Adkomst:
Fra Karasjok, ni mil på grusvei til Basevuovdi fjellstue i øst. Like ved parkgrensen ligger den spartanske Andreas Nielsen-hytta som er åpen for besøkende. Derfra inn til Ulvefossen må du beregne en god dagsmarsj. Skal du se noe av parken, bør du legge opp til minimum ei ukes fottur.


 

Publisert med Digipoint - MyDiSafe Publishing CMS