• Utskrift
  • Print

Hardangerjøkulen



Jøkulhytta på toppen av Hardangerjøkulen har en fantastisk utsikt, blant annet over til Hallingskarvet nasjonalpark. Foto: Tom Schandy.

Hardangerjøkulen
Majestetisk og vakker

Den snødekte kuppel har den blitt kalt, Norges sjette største isbre, Hardangerjøkulen. For reisende med Bergensbanen, syklister på Rallarvegen og fotvandrere over Hardangervidda har den vært et kjent og kjært holdepunkt og landemerke. Hvert år feirer til og med hundrevis av skiløpere 17. mai oppe på breen sør for Finse.

Hardangerjøkulen er en såkalt platåbre og Norges nest største i så måte. Isbreen ligger omtrent på vannskillet mellom Østlandet og Vestlandet, og fra flere kanter faller flere korte brearmer ut til sidene. De største er Rembesdalskåki i vest og Midtdalsbreen i øst. Om breen ikke er blant landets aller største arealmessig med sine rundt 70 km2, er den nok likevel helt i toppen i ”kjendisklassen”. Hovedårsaken til dette er Bergensbanen som ble åpnet i 1909 og gjorde breen lett tilgjengelig. Særlig for store befolkningskonsentrasjoner på Østlandet åpnet det seg nye muligheter ved hjelp av toget til Finse. Ja, så stor ble turistutfarten ved påsketider her oppe at NSB allerede i 1910 måtte sette opp ekstratog. I mange år tok til og med NSB sovevogner i bruk for å skaffe skifolket tak over hodet. 



Hardangerjøkulen er en platåbre med høyeste punkt litt over 1860 moh. Foto: Tom Helgesen.

Brekurs

Da Den Norske Turistforening (DNT) skulle arrangere sitt første brekurs i 1958, falt valget på Hardangerjøkulen. Kurset ble en suksess, og i årenes løp har tusenvis av mennesker prøvd stegjern og isøks for første gang i den vakre Blåisen på Jøkulen. I taulag har de gått over breens høyeste punkt på 1860 moh og begynt nedstigningen mot Demmevasshytta og Rembesdalskåki i vest.
  Demmevasshytta på sørsiden av breen har vært sentral i mye av brevandringen og kursvirksomheten her oppe. Opprinnelig var dette to anleggsbrakker som ble brukt i forbindelse med reguleringen av Demmevann på slutten av 1800-tallet. DNT-hytta var betjent inntil 1942, men endrede breforhold gjorde Demmevasshytta vanskelig tilgjengelig etter Annen verdenskrig. Men virksomheten ved Demmevasshytta fikk nytt liv etter at DNTs nystartede bregruppe overtok og restaurerte den i første halvdel på 1960-tallet. Hytta er utstyrt med DNTs standardlås, men det anbefales at man sjekker med DNT før man drar hit på tur.



Lett antrekk på vei opp Hardangerjøkulen med Hallingskarvet i bakgrunnen.Foto: Tom Helgesen.

Flystripe og naturkatastrofer

Det må skytes inn at tyskerne også prøvde seg med flystripe oppe på Hardangerjøkulen under krigen, men det ble ingen suksess. Det første flyet som landet klarte nemlig ikke å komme seg helskinnet opp igjen, men havnet i en bresprekk.
  Mange stusser kanskje over at Demmevann ble regulert så tidlig som på 1800-tallet. Årsaken var ikke kraftutbygging, men rett og slett å forhindre naturkatastrofer. Nedre Demmevann hadde en lei tendens til å forårsake flom nede i Simadalen. Rembesdalskåki lagde stadig demninger i vannet. Plutselig løftet vannmassene breen opp, og vannet strømmet ukontrollert nedover i dalen. Dette skjedde flere ganger, og en tunnel ble konstruert for å skaffe et nytt avløp. Etterpå gikk det bra i mange år, men 1937 kom det en ny storflom. Siden ble en ny tunnel sprengt 50 meter under den gamle, og nå er endelig Nedre Demmevann temmet ser det ut for.

Breforskning og verneområde

Norsk Polarinstitutt  har drevet med massebalansemålinger på Rembesdalskåki helt siden 1963 (NVE fra 1985). Det finnes også opptegnelser og forskningsmateriale lenge før dette. Under den ”vesle istiden” på 1700-tallet var denne brearmen hele to kilometer lengre enn i dag. Selv om det årlig faller utrolige fem meter med snø oppe på Hardangerjøkulen, har Rembesdalskåki stort sett gått tilbake. Det hjelper ikke med mye snø hvis somrene blir for lange og varme. Da blir tilførselen av snø for liten i forhold til avsmeltingen. 
  Nord for Hardangervidda nasjonalpark strekker Skaupsjøen/Hardangerjøkulen landskapsvernområde seg helt opp til Finsevann. Av totalarealet på  551 km2 er også hele Hardangerjøkulen inkludert. Dette området har stor verdi for friluftslivet, og her er en av de få lokalitetene hvor man kan finne ynglende fjellrev. Landskapsvernområdet er også et viktig bindeledd for villreinen i Hardangervidda villreinområde og Nordfjella villreinområde. 



Rødt morgenlys på Hardangerjøkulen. Foto: Tom Schandy. 



Fakta

Hardangerjøkulen, Norges sjette største isbre, ligger sør for Finse i Hordaland fylke.

Attraksjoner:
Blåisen
Rembesdalskåki
Demmevasshytta

Kart:
Turkart Finse 1: 50 000.
 
Adkomst:
Tog til Finse. Fottur på tre-fire timer tur-retur inn til Blåisen. Gå ikke inn på isen uten kjentmann, isøks, tau og stegjern!


 

Publisert med Digipoint - MyDiSafe Publishing CMS