• Utskrift
  • Print

Rondane



Døråldalen er en av landets vakreste daler. I forgrunnen ligger dødisgroper fra istiden, i bakgrunnen Høgronden, Midtronden og Digerronden med høstens første snøfall. Foto: Tom Schandy.

Rondane
Landets første nasjonalpark

”For det være seg i morgensol eller kveldskymring, alltid ligger du der i ensom høyhet, milevidt bort fra alt annet fjeld, et hildrende ”slott over slott”, gråherdet, hvitstripet, værsmuldret, sagnomsust, Soria-Moria-slottet i norsk fjellnatur”.

Beskrivelsen tilhører Theodor Caspari (1853-1948), men det er ikke vanskelig å være enig i at Rondane er et Soria-Moria slott i norsk fjellnatur. Stort og mektig, høye tinder, dype botner, lange daler og vide flyer. Ikke så rart at nettopp dette fjellområdet ble vår første nasjonalpark i 1962. Den gang utgjorde nasjonalparken 572 km2, men i 2003 ble parken betydelig utvidet og måler i dag 964 km2.
  Fjelloppsynsmann Normann Heitkøtter regnes som nasjonalparkens far. Allerede i 1957 fremsatte han et forslag om vern, og etter omfattende komitéarbeid ble nasjonalparken en realitet fem år seinere. Norge var likevel seint ute i sitt nasjonalparkarbeid, for verdens første nasjonalpark, Yellowstone i USA, ble opprettet allerede i 1872, og Sverige fikk sine ni første nasjonalparker allerede i 1909.



Fullmåne over Dørålen. Smiubelgen i bakgrunnen. Foto: Tom Schandy.

Elsket av mange
Rondane er elsket av mange, og allerede i 1842 kom P. Chr. Asbjørnsen til Rondane for å samle sagn  og eventyr. Da Aasmund Olavsson Vinje reiste gjennom Atndalen i 1860, fikk han ideen til sitt storslåtte dikt ”Ved Rundarne” som begynner med den kjente setningen ”Nå ser eg atter slike fjell og daler”. Kunstmaleren Harald Sohlberg lot seg også inspirere og malte i 1914 ”En vinternatt i Rondane”. Bildet har blitt kåret til Norges mest berømte maleri og kan nytes i Nasjonalgalleriet.
    Nasjonalparken har hele ti topper som er høyere enn 2000 meter. Rondslottet med sine 2178 meter er den aller høyeste der den ruver i øst, på grensen til Hedmark. Toppen ble første gang besteget så seint som i 1876 av Harald Graff med Ole Strømboden som kjentmann. Det sies at Graff satte sin jernbeslåtte stokk i platået og uttalte de høytidelige ord:
”I Den Norske Turistforenings navn tager jeg dig i besiddelse og døber dig Rondeslottet”.
Et godt navn, for Rondslottet er et virkelig slott, med vindeltrapper, småtårn, balkonger og broer. Selv en egen gårdsplass eller to hører til, ”…etter jøtuner, som hava set seg ned i berget og liksom trykte sæte etter sig”, sier Vinje. Trollene hadde god utsikt herfra, for på nordsiden av slottet går det et stup på 700 meter. Ved Rondslottet ligger også Vinjeronden (2044 moh) og Storronden (2138 moh).
  Mange mener at navnet Rondane skyldes at fjellene ser runde ut fra enkelte himmelretninger, men antakelig er fjellpartiet oppkalt etter Rondvatnet. I gamle dager var fiskevann viktigere enn høye fjelltopper, og disse ble derfor navnsatt først. Dette vannet er langt og smalt, og rond betyr rett og slett rand eller stripe. Vi finner det samme igjen når det gjelder Randsfjorden som også er en lang, smal innsjø.

                          Tue med Myrull speiler seg i et lite myrtjern. Foto: Tom Schandy.       

Formet av is

Til tross for de mange høye toppene, er det nesten ingen isbreer i nasjonalparken. Det skyldes det svært tørre klimaet i Rondane med lite nedbør og høy sommertemperatur. Likevel er det isen som har formet dette fjellområdet, for hele Rondane var isdekt under siste istid. De mektige botnene og u-dalene som vi finner på fjellenes skyggefulle nordside, forteller en historie om is. Disse små, korte u-dalene med flat bunn og loddrette fjellvegger har blitt til ved at breer har gravd og at frosset vann i fjellsprekker har plukket løs steinblokker. Botnene er gravd ut i nesten rett vinkel i skråstilt sandstein.
   I Døråldalen nord i nasjonalparken ligger Skranglehaugen som er et såkalt dødislandskap med mange grusrygger og store hull i bakken som kan se ut som granatnedslag. Da isen smeltet på slutten av siste istid, dannet det seg en rekke bredemte sjøer i nettopp dette området. Flere steder gravde vannet seg under isen og dannet lange tunneler hvor det ble avsatt store mengder grus og sand. Da isen forsvant, ble disse bunnavsetningene stående igjen i landskapet som lange rygger, det fagfolk kaller eskere. Isen smeltet trinnvis, og du kan derfor se grusterrasser i flere nivåer under hverandre. Disse isranddeltaene viser hvor oppdemt smeltevann sto i lengre perioder, mens iskappen smeltet ned. Noen steder ble is begravd i sand og grus. Da disse isklumpene langsomt smeltet, kollapset taket på hulrommene i grusen, og det ble store søkk og groper i landskapet, såkalte grytehull eller dødisgroper. I noen av disse gropene er det i dag små idylliske vann, kanskje med ei enslig fjellbjørk ved sin side.
  Når du går i dette underlige istidslandskapet, troner hele tiden Rondanes mektige tinderekke i bakgrunnen. Fra øst Høgronden på 2114 moh, så Midtronden på 2060 moh og Digerronden på 2016 moh. Spesielt vakkert er det her inne i september, når bjørkeskogen står i gult og fjellene har fått et tynt lag melisdryss over seg. Dette er av de mest populære fotomotivene blant norske naturfotografer. Er du glad i tindebestigning, skal du ta på deg syvmilsstøvlene og bestige Høgronden. Det er en lang tur på syv timer tur-retur, men utsikten fra Rondanes tredje høyeste topp er belønning for slitet.
  Vilt landskap finner vi også ved Smiubelgen i vest, et kompleks av rygger og spisse tinder, med den 2016 meter høye Storsmeden som den høyeste. Her er det dype botner med steile, flere hundre meter høye fjellvegger. Hvis du vil oppleve dette merkelige landskapet, er det enkleste å følge stien fra Rondvassbu til Veslesmeden (2015 moh). Det er en grei tur for hele familien som tar tre timer opp og to timer ned.



Rondvassbu er et fint utgangspunkt for å utforske de mange 2000-meters toppene i Rondane. Foto: Tom Schandy.
 
Lav og rein

Berggrunnen i Rondane består av den lyse, harde og feltspatrike bergarten sparagmitt som gir næringsfattig jord og mager grunn for blomsterplanter. Sparagmitten sprekker lett opp i flak og blokker som danner de karakteristiske steinurene og blokkmarken i nasjonalparken. Likevel finnes det partier innimellom med rikere jordsmonn, men sammenlignet med Dovre i nord er Rondane svært kjedelig botanisk sett. Men for folk som er glad i ”kart”, er kartlaven en trofast følgesvenn på turen gjennom Rondane. Det er mye stein overalt i Rondane, og kartlaven klorer seg fast med etsende syrer og gir Rondane den karakteristiske gulgrønne fargen. Ikke noe annet norsk fjellområde har mer kartlav enn Rondane, noe som skyldes det tørre klimaet og den harde bergarten som favoriserer tørketålende arter.
  Kartlaven er vakker, men det må andre arter til for å holde liv i villreinen, nemlig reinlav, gulskinn og islandslav. Hvis du er så heldig og ser villrein, skal du vite at denne sammen med Dovre-reinen er den mest ekte reinen vi har her i landet. Det vil si, dette er opprinnelig vill fjellrein som ikke er blandet opp med tamreinblod slik tilfellet er med de fleste andre norske villreinstammene. Rondanereinen er derfor sky. Kommer du nærmere enn 500-600 meter, vil den løpe i kanskje tre-fire kilometer før den roer seg. Spesielt i kalvingstiden om våren er den ekstra vâr. Av den grunn har Turistforeningen valgt å nedlegge stier og ei hytte i nærheten av der hvor reinen har tilhold. Mye av utvidelsen av verneområdene i både Rondane og Dovre skyldes også ønsket om å sikre villreinens leveområde.
  Rondanereinen består imidlertid ikke bare av én stamme, men to. Den nordlige Rondanereinen teller 1 500 dyr og er den mest sårbare, mens Rondane-Sør-stammen teller omkring 3 000 dyr og holder seg vanligvis sør for Friisvegen mellom Atna og Ringebu. Reinen betød mye for den gamle jakt- og fangstkulturen i Norge, noe du finner tallrike bevis på i Rondane. Der hvor reinen hadde sine trekkveier ligger fangstanlegg og dyregraver. Rester etter store massefangstanlegg er funnet ved Verkilsdalen midt i Rondane, Storgrava i Haverdalen og ved Einsethø i Grimsdalen. Det er også fangstanlegg en kilometer øst for Rondvassbu i Illmanndalen, langs stien til Bjørnhollia, og det er også anlegg ved parkeringsplassen på Spranget ved Mysusæter. Fortsatt er villreinjakta i Rondane en stor begivenhet, og hver høsten blir det felt mange hundre dyr. I Rondane er det også jerv, kongeørn og jaktfalk. Fuglefaunaen er for øvrig artsfattig med bare omkring 35 hekkende arter. Her finnes først og fremst arter som trives i tørt og karrig terreng, så som fjellrype, boltit, heilo, steinskvett, heipiplerke, fjellerke og snøspurv.
   I dag er Rondane et av landets mest populære turområder. Det er et godt utbygd nett av turisthytter og merkede løyper. De merkede stiene mellom Bjørnhollia, Rondvassbu og Dørålseter er de mest brukte, og fra disse hyttene kan du også legge inn toppturer til mange av 2000-metrene i Rondane. 



Fjellrypa trives i de karrige omgivelsene i Rondane. Foto: Tom Schandy.


 
Fakta:
Rondane, Norges første nasjonalpark i Oppland og Hedmark. 964 km2.

Attraksjoner:
Ti topper på over 2000 meter, inkl. Rondslottet
Landskapet, spesielt vakkert i Døråldalen
Dødislandskapet
Villrein
Fangstgraver

Adkomst:
Du kan komme deg inn i Rondane fra alle himmelretninger. Mange kjører til Spranget innenfor Mysusæter i sør og går halvannen time inn til Rondvassbu. Du kan også kjøre opp til Høvringen fra vest, eventuelt helt inn til Smuksjøseter. Derfra er det tre og en halv time til Rondvassbu. Fra øst kan man gå to timer fra Straumbu opp til Bjørnhollia eller kjøre inn til Dørålseter (betalingsbom) eller Grimsdalshytta som ligger nord i Rondane.

Kart:
Turkart Rondane 1: 50 000.



 

Publisert med Digipoint - MyDiSafe Publishing CMS