• Utskrift
  • Print

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark



Snøhetta er et landemerke på Dovrefjell. Foto: Tom Schandy.

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark
Dovregubbens rike

I 2002 ble det satt norgesrekord i naturvern. Da ble Dovrefjell nasjonalpark mer enn seks ganger større og fikk navnet Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Syv nye landskapsvernområder og to biotopvernområder ble opprettet – i tillegg til at Fokstumyra naturreservat ble utvidet. Jegere, fiskere, friluftsfolk, troll og dovregubber fikk dermed 4 367 km2 vernet grunn å boltre seg på!

Det nye vernet betyr at mesteparten av fjellområdet mellom Dombås, Hjerkinn, Oppdal, Sunndalsøra og Åndalsnes er fredet i en eller annen form. Større sammenhengende verneområde finnes ikke i kongeriket. Variasjonen i naturtyper er stor, fra de slake viddene i øst til det opprevne fjellandskapet i vest.
  Snøhetta ruver sentralt i parken med sine 2286 meter. Nasjonalparkens høyeste fjell er lett tilgjengelig fra Hjerkinn via Snøheim-veien gjennom skytefeltet eller fra turistforeningshytta Reinheim. Fjellet består av flere topper. Stortoppen er den enkleste å bestige, mens Vesttoppen er brattere og villere. Fra begge toppene er det fantastisk panoramautsikt til både Rondane i sør og Trollheimen i nord. Snøhettas storvegg er stupbratt med loddrette fjellvegger og en bre som kalver ut i Istjønni. Dette er faktisk den østligste aktive breen i Sør-Norge. Like ved ligger de ville Svånåtindene som sammen med Snøhetta utgjør en kontrast til de grønne og runde fjellene i øst.
  Snøhetta er en rest av harde bergarter, mens Drivdalen og de bratte skrentene rundt Åmotan er resultatet av at elvene har gravd seg ned i mykere skiferbergarter. Landet har hevet seg mer i vest enn i øst, og dette har gjort at elvene stadig har fått mer kraft til å grave. Fosselandskapet i randsonene er derfor et mektig skue.

Unik flora

Knutshø og Dovrefjell er kjent langt utover landets grenser for sine fjellplanter. Det var den tyske professoren Georg Christian Oeder som oppdaget Dovres planteverden i 1756. Oppdagelsen av Dovres planteliv førte til en valfart av norske og utenlandske botanikere som kom til Knutshø for å samle planter. Etter hvert ble dette så omfattende at det gikk utover plantelivet. Derfor ble det allerede i 1905 fremmet ”Foranstaltninger til at verne om sjeldne Plantearter omkring Fjeldstuerne på Dovrefjeld”.
  Mineralrike bergarter som lett forvitrer, tørt sommerklima og rasmarker er viktige årsaker til det rike plantelivet på Dovre. Gullmyrklegg, dovrevalmue og norsk malurt var planter som den tyske botanikeren Oeder oppdaget på Dovre. Alle disse artene kan du være så heldig å observere i veikanten ved E 6 over Dovre. Listen med fjellplanter fra Dovre er lang, og det er mange som fortjener å bli nevnt. Noen av disse litt spesielle er dovreløvetann, tinderublom og knutshørapp. Favoritten til mange er den lille, men svært vakre høyfjellsklokka. Av orkideene må fjellmarihånd, svartkurle og fjellkurle nevnes.



Dovrefjell er kjent for sine mange sjeldne planter. Norsk malurt er en av disse. Foto: Tom Schandy.
 
Kongelig sus

Da Eidsvollsmennene undertegnet Grunnloven i 1814, tok de hverandre i hendene og sverget:  ”Enig og tro til Dovre faller”! Dovrefjell har sin egen symbolverdi. Eidsvollsmennene gjorde fjellområdet til Norges nasjonalfjell. Her bodde vetter og troll, og arkeologiske funn har avslørt at våre forfedre gjennom årtusener har utnyttet fjellets ressurser her oppe. Omfattende fangstanlegg for villrein finnes mange steder i fjellet, og det er også funnet gravplasser som er datert fra år 300 til 1700 e.Kr. Dovrefjell har også en historisk kongelig sus over seg, for den ti mil lange kongeveien krysser fjellpartiet. Den skulle gjøre det lettere å drive handel mellom sør og nord, men også lette kongens reise til Trondheim. I den forbindelse ble det anlagt en rekke skysstasjoner, blant annet Kongsvoll og Drivstua. Kongeveien var også en pilegrimsvei for pilegrimer som skulle til Nidarosdomen for å be ved Olav den Helliges skrin.
   Det er imidlertid ikke mye historisk sus over Forsvarets omstridte skytefelt på Hjerkinn som ble etablert allerede i 1923. Kontrasten var stor når jagerfly slapp bomber rett ved nasjonalparkgrensa. Men heldigvis: Skytefeltet er i ferd med å bli avviklet, og dermed vil enda større områder bli frigjort for friluftsfolk. Restaurering og tilbakeføring av det 165 km2 store militære området til sivile formål er i gang, men det vil ta en del år å fullføre dette arbeidet.



  Utsikt nordover fra Snøhetta ved solnedgang i juni. Foto: Tom Schandy.


Villreinen

Undersøkelser har avslørt at villreinen her oppe er den genetisk mest opprinnelig villreinen i Norge. Mens andre villreinstammer er blandet med tamreinblod, er Snøhetta-reinen nesten helt fri for den slags blandingsgener. Det viser seg blant annet på fluktavstanden. Villreinen på Snøhetta er den skyeste av villreinstammene i Norge. Syn og lukt av mennesker kan skremme den på 500 meters hold, og dyrene flykter gjerne to-tre kilometer før de slår seg til ro igjen.
   Registreringer av fangskulturer viser at reinen på Dovre tidligere var én stor stamme. Den beitet i de frodige Romsdalsfjella om sommeren og i snøfattige Rondane om vinteren. På grunn av tekniske inngrep er bestanden i dag splittet opp i minst fem understammer: Snøhetta, Knutshø, Sølnkletten, Rondane Nord og Sør. Denne oppsplittings-prosessen startet med byggingen av Dovrebanen i 1920-årene og fortsatte med byggingen av E 6 og sesongåpne fjellveier. Skytefeltet kom også nesten samtidig, og fremveksten av de mange hyttebyene har heller ikke vært til reinens fordel. Villreinens frie ferdsel har derfor nesten opphørt.
   I Snøhetta øst ligger bestanden på anslagsvis 1 000 vinterdyr, mens bestanden i vestdelen, det vil si området mellom Aursjøen og Romsdalen, ligger på 600 dyr. På Knutshø teller vinterbestanden omlag 1 250 dyr.  

Predatorer

Det unike på Dovrefjell er samspillet mellom villrein og andre dyr. Her finner vi også fjellrev og jerv – i tillegg til flygende predatorer som kongeørn og jaktfalk. Dovrefjell er derfor det mest intakte fjell-økosystemet i Norge og Europa. Topp-rovdyret i dette systemet er jerven, mens fjellreven vinterstid lever på rester etter jerven. Bortsett fra jaktfalk, som jakter ryper hele året, og kongeørn som jakter rype og hare, forlater alle andre rovfugler fjellet når høsten kommer og smågnagerne blir utilgjengelige.
  Jerven er Dovrefjells hyene - norsk faunas beinknuser. Den har utviklet en helt spesiell evne til å knuse bein ved hjelp av kraftige kjevemuskler, og den er til og med i stand til å fordøye bein. Når den dreper reinsdyr, frakter den ofte reinens hode til et bestemt lagersted. Det er fordi hodet inneholder verdifull næring i form av fett.  Fjellreven er dessverre blitt en svært truet dyreart og er i dag nesten vanskeligere å se enn jerven. Den lever av smågnagere om sommeren, men vinterstid er den i stor grad avhengig av å finne åtsler. Det er nå flere år siden det er funnet ynglende fjellrev på Dovrefjell, og bestanden her oppe fryktes å forsvinne helt i løpet av få år.

Moskus

Villrein, jerv og fjellrev til tross, selve symbolet på Dovrefjell er nå likevel moskusfeet. Ofte ser du det langs veien inne på skytefeltet på Hjerkinn, og går du på stien fra Kongsvoll til Hjerkinn kan du møte på det i de frodige vierkrattene langs elvene sommerstid. Vinterstid derimot trekker de opp på de avblåste rabbene. Moskusfeet er stort sett en fredelig plantespiser, så det er ikke noe problem å komme på kloss hold. Man skal likevel passe seg, for moskusen kan angripe. Det har skjedd at folk har blitt drept, så man blir derfor oppfordret til å holde en avstand på 200 meter.
  Moskusen var en del av Dovrefjells fauna før istiden, men med nedisingen forsvant moskusen. Under byggingen av Dovrebanen, ble det funnet ryggvirvler etter moskus. Dermed ble ideen om å reintrodusere dyret på Dovrefjell unnfanget. I 1932 ble ti kalver importert fra Grønland. De formerte seg, men ble skutt under krigen. I perioden 1947-53 fant det sted nye utsettinger – 27 kalver ble sluppet. Denne gangen klarte de seg bra, og i dag teller bestanden over 200 dyr. 



Moskusen er Dovrefjells varemerke nummer en. Her en flokk i vinterfjellet på rekke og rad.
Foto: Tom Schandy.


Fakta:
Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er på 1693 km2 og deles mellom fylkene Møre og Romsdal, Oppland og Sør-Trøndelag. Nasjonalparken omgis av en rekke andre verneområder:  Dalsida landskapsvernområde, Eikesdalsvatnet landskapsvernområde, Sandgrovbotn-Mardalsbotn og Torbudalen biotopvernområder, Åmotan-Grøvudalen landskapsvernområde, Åmotsdalen landskapsvernområde, Jora landskapsvernområde, Fokstugu landskapsvernområde, Fokstumyra naturreservat (se egen omtale), Hjerkinn, Kongsvoll, Drivdalen og Knutshø landskapsvernområde.

Attraksjoner:
Snøhetta
Moskus
Villrein
Fuglelivet
Plantelivet

Kart:
Turkart Dovrefjell 1: 100 000.

Adkomst:
Det letteste er å angripe området fra Hjerkinn og Forsvarets skytefelt. Ved å betale bompengeavgift kan man kjøre den 13 km lange veien inn til Snøheim. Når skytefeltet opphører, vil antakelig veien bli stengt for vanlig trafikk. Man kan også gå på rødmerket sti fra Kongsvoll til Reinheim og videre til Åmotsdalshytta. Fra vest er det mulig å kjøre inn til den store, regulerte Aursjøen. Adkomst hit er enten fra Lesja eller fra Sunndalsøra. Man kan også gå inn fra Åmotan på nordsiden, midt mellom Oppdal og Sunndalsøra. Da følger man rødmerket løype enten inn Grøvudalen eller Skirådalen. 


Publisert med Digipoint - MyDiSafe Publishing CMS