• Utskrift
  • Print

Helgelandskysten

 

Hurtigruta forlater Brønnøysund. Foto: Tom Schandy.

Helgelandskysten
Verdens vakreste skjærgård

Det er vanskelig å komme bort fra klisjeene når Helgelandskysten skal beskrives, for vakrere kan det neppe gjøres. De syv søstre og de andre sagnfjellene strekker seg til værs som pigger og høysåter, mens de 12 000 øyene i skjærgården ligger tett i tett.

Helgelandskysten strekker seg fra Nord-Trøndelag i sør til Salten i nord, kan skilte med 57 000 km strandlinje og 12 000 øyer og kalles med rette for verdens vakreste skjærgård. Riksvei 17, kystriksveien, bukter seg gjennom landsdelen. Over broer, på ferger, gjennom dype daler og langs foten av majestetiske fjell. Helgelandskysten byr på spektakulære naturopplevelser med fjell og tinder, åpent storhav og lune viker, strender, store uberørte landområder og en meget rik flora og fauna. Her finnes utallige små øyer, og noen store, som perler langs en vakker og spennende kyst. Noen av de mest kjente fjellformasjonene finner vi i leia på Helgelandskysten. Dette eventyrriket av holmer, skjær og fjell er et av de mest særpregede feriesteder langs Norskekysten. 
  En av de mest kjente fjellformasjonene på denne kysten er De syv søstre like ved Sandnessjøen.
"Ved Alsterhougs Præstegaard findes at see,
Syv Søstre, som fletter sin´ Lokker i Snee
Syv Damer, og alle saa viide."
Slik synger Petter Dass i "Nordlands Trompet", og fjellrekken har beholdt navnet.  Sandnessjøen Turistforening har sørget for oppmerkede stier til hver enkelt topp slik at en kan ta seg opp til toppene på egen hånd. Et annet karakteristisk fjell på Helgelandskysten er Torghatten (258 moh) ved Brønnøysund. Fjellet er kjent for sitt karakteristiske hull som går tvers gjennom fjellet. Dette hullet, som er 160 meter langt, 35 meter høyt og 20 meter bredt, ble skapt under istiden. Is og vann gravde møysommelig i de løse bergartene, mens de hardere bergartene i fjellets topp stod imot. 



Midnattssol i verdens vakreste skjærgård. Foto: Tom Schandy.

Arkeologiske funn

Havet utenfor Helgelandskysten er et av verdens mest fiskerike områder. Stortorsken fisker du hele året, i januar-mars kommer skreien, og om sommeren er det småsei som dominerer. I tillegg kan du fiske en rekke andre fiskesorter som uer, kveite, ørret og laks.
  Arkeologiske funn, blant annet på Vega og Træna, viser at det har bodd folk på Helgelandskysten i mer enn 10 000 år. På øya Sanna i Træna er det mange huler som brenningen gravde ut i svakhetssoner i fjellet i perioder da havet sto høyere enn i dag. I alt har man funnet 19 slike huler, hvorav Kirkhelleren er den flotteste og den mest kjente. Den er 45 meter dyp, 20 meter bred og 30 meter høy. Før krigen gravde man her ut et 3,5 meter tykt avfallslag som gikk helt tilbake til eldre steinalder. 
  Nedenfor hulen er det flere tufter fra steinalderen, blant annet Norges eldste, “Langhågen”, som er cirka 6000 år gammel. Det er interessant, for det viser at man allerede for flere tusen år siden trolig hadde havgående fartøyer som kunne nå langt ut fra kysten. Det er også påvist en massegrav med 33 skjeletter fra middelalderen. Sagnet forteller at disse var mannskap ombord på en nederlandsk båt som brakte svartedauden til landet. 



Silhuetten av Træna. Foto: Tom Schandy.

Kaklende gåseflokker

I løpet av noen hektiske våruker i april-mai setter kaklende hvitkinngjess hverandre stevne på øyene på Helgelandskysten. På beite- og slåtteenger gjør de seg fete før den avgjørende ferden til hekkeplassene på Svalbard. Tar du deg en tur til Herøy utenfor Sandnessjøen en dag i begynnelsen av mai, vil du føle deg hensatt til en gigantisk gåsefarm. Opp til 13 000 hvitkinngjess raster nemlig på Helgelandskysten.
  Bosettingen på øyene i Vega-skjærgården er blant landets eldste, og hvitkinngjessene har tilpasset seg i takt med denne. Det er grunnen til at hele Svalbard-bestanden raster akkurat her - og ikke på øyene lenger sør eller lenger nord. Etter hvert som de ytre øyene i Vega-skjærgården avfolkes, gror slåtte- og beitelandskapet igjen. Det fører til at store deler av gåseflokken må trekke inn til åker- og engmarker på fastlandet og de større øyene, og dermed oppstår konflikt med bøndene. 
  I denne skjærgården finnes også sterke bestander av oter, steinkobbe, havert og nise, og dette er den eneste plassen hvor man fortsatt driver egg- og dunvær med ærfugl i noe omfang. Da Vegaøyene i 2005 kom med på UNESCOs prestisjetunge verdensarvliste var ærfugldriften og duntradisjonene tungtveiende argumenter.

Lundkommardagen

Lovunden stiller i særklasse når det gjelder antall fugl. Man tror at det finnes over 200 000 lunder på Lovunden, men de cirka 270 innbyggerne må i dag bare nøye seg med synet av den morsomme fuglen. I gamle dager derimot var lundefuglen et kjærkomment kosttilskudd for kystbefolkningen, og det var stor fest på den såkalte “Lundkommardagen” den 14. april. Da skulle lundene etter tradisjonen komme tilbake i store svermer, og folk møtte mannsterke opp for å hilse dem velkommen. Også i våre dager vet folk å sette pris på lundene, og den tradisjonsrike “Lundkommardagen” holdes fortsatt i hevd.
  Lunden var et kjærkomment avbrekk fra de mange fiskemiddagene på Lovunden. Søndagsmiddagen kunne for eksempel bestå av lunde-kjøttkaker, lundehakk, lundesteik eller man kunne rett og slett bruke den flotte fuglen som pålegg. Kommer du som turist til Lovunden i dag, får du ikke lunde til middag, men du får se lunder i tusentall, og du kan vandre i frodige og irrgrønne gresslier rundt øya.
   Det er også mulig å bestige den 619 meter høye toppen på øya. Tar man utfordringen, blir man belønnet med et fantastisk panoramaskue. Man ser tusen små øyer og skjær, og på fastlandet innenfor fjell og atter fjell.



Vår største ugleart, hubroen, trives godt i skjærgården på Helgelandskysten. Foto: Tom Schandy.

Rovfuglenes domene

De mange øyene på Helgelandskysten er rovfuglenes domene. Havørna er et selvfølgelig syn over fjord og fjell. Nordland har halvparten av Norges havørner, og Norge har halvparten av Europas havørner. Fylket kan derfor skryte av å ha 25 prosent av Europabestanden innenfor fylkesgrensene. Tradisjonelt regnes Salten som det beste havørnområdet, men Helgelandskysten er også et utmerket område for vår største rovfugl. Det skyldes de vidstrakte gruntvannsområdene som gjør det lett for ørna å skaffe seg mat.
  En annen rovfugl trives også godt i skjærgården på Helgelandskysten. Den spiser ikke fisk, men lever godt på store og feite jordrotter som er tallrike på de grasbevokste øyene. Det er vår største ugleart, hubroen. Den gjør ikke like mye av seg som havørnen, men finnes i større antall på Helgelandskysten enn noe annet sted i landet og Europa. Som regel sitter den godt kamuflert inntil berget og speider utover sitt rike. Her ute i skjærgården lever hubroen side om side med lirypa som ikke lar seg skremme av noen illrøde hubroøyne i kveldssola. 
  Hubroen, havørna og lirypa boltrer seg alle med de samme nasjonalromantiske kulissene rundt seg. Har du først vært på Helgelandskysten, skjønner du hvor vanskelig det er å unngå klisjeene.



Helgelandskysten har en stor hekkebestand av havørn. Her portrett av en gammel havørn. Foto: Tom Schandy.


 

Fakta
Helgelandskysten strekker seg fra Nord-Trøndelag til Salten i nord.

Attraksjoner:
Lovunden med sine lunder
Havørn og hubro
Hvitkinngjess på trekk
Træna med fjell og arkeologi
Dønnesfjellet med utsikt over øyarkipelet
Torghatten
De syv søstre

Kart:
Enkeltkart til hovedkartserien serien Norge 1: 50 000.

Adkomst:
Helgelandskysten er lang, og det er mange angrepsvinkler. Du kan ta bilferje fra Stokkvågen på fastlandet til Sleneset, Lovunden og Træna. Mange muligheter for overnattinger på alle øyene. En annen fin tur er å ta ferje over til Dønna. Her er det flotte utsiktspunkter mot øyriket i nord. Du kan også kjøre sør til Herøya hvor hvitkinngjessene raster eller ta ferje til Vega og derfra bli med mindre båt ut i øyriket.
 



 

Publisert med Digipoint - MyDiSafe Publishing CMS